Vår frimodig, redde hjerte

I dette innlegget vil jeg ta som utgangspunkt en sang vi finner i Sangboken. Det er en sang jeg ofte kommer tilbake til og som jeg har fått mye hjelp fra selv. Det første verset begynner slik:

Vær frimodig, redde hjerte, Dristig, du forsagte sinn!

Skynd deg nå med all din smerte Like til din Jesus inn!

Ja, jeg løper like til, La dem spotte, hvem som vil!

Slikt jeg ei kan se og høre, Når jeg har med Gud å gjøre.

I denne verden er det mye en kristen kan engstes for. Bibelen vitner om Satan som både den listige slange, som forfører menneskene til å synde, men også som en brølende løve, som skremmer oss vekk fra hvilen hos Jesus. Vårt kjød, det syndige mennesket, spiller heller ikke på lag med de kristne. Den dårer oss til å tro løgnen framfor sannheten, og gang på gang må vi erfare hvordan kjødet igjen snakket så varmt og uskyldig om synden, som i virkeligheten bare var tomhet.

I denne ulykkelige situasjonen er det likevel et botemiddel vi alle kan benytte oss av, - vi kan løpe til Jesus! Med frimodighet kan vi vende blikket vårt fra alt det vonde her i verden, til en favn som alltid er åpen for oss. Midt i motgangen, der verden spotter og ler av oss, er Jesus den store trøster. Han er trøstens Gud som Romerbrevet vitner om. Løsningen på alle floker i livet er å komme til ham!

Jeg vil ikke tigge lenger Der hvor intet er å få.

Makt og ære, gods og penger, Si, hvor langt kan de vel nå?

Da jeg var i sjelenød, Var den hele verden død.

Ingen kunne, ingen ville Hjertets dype lengsel stille.

I Luk 15 leser vi om den bortkomne sønn som forlot alt, sin far, sin jord og familie, for å leve livet i synd og lyst i verden. Slik er det også mange i dag som lever et skamløst liv i hor, drikk og synd. Det har ofte slått meg om dette blir gjort for å dempe den motgang man møter i livet. De har ingen Gud å komme til, og tyr da til slike midler for å mildne sårheten for en liten stund. I alkoholens lykkerus glemmer man for en liten stund den tomheten det er å leve uten en Far som hjelper i livets vanskelige stunder.

Men Bibelen er klar på hva dette gir i lengden. I vers 16 står det så klart: "Han (den bortkomne sønnen) ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav han noe." Så lenge det går framover i livet, kan nok verden virke lokkende på hvem som helst, men i de store, vanskelige tidene ser en virkelig hva som egentlig ligger bak. Verden gir oss ingenting. Alt er tomhet, som også Predikanten er inne på. Ingen kunne, ingen ville hjertes dype lengsel stille. Sangeren får sagt det! Slik er det dessverre for mange redde sjeler i dag. I deres liv finnes det ikke noe håp å strekke seg etter.

Jesus, Jesus, han alene, Han er den som kan og vil!

Hva så andre enn vil mene, Ham jeg trenger meg hen til.

Det er ham, min sjel, du må Ene, ene lite på!

Ham jeg også fast vil holde Inntil hendene er kolde!

Her er løsningen på møtet med denne verdens bedrag! Jesus, Jesus, han alene! Det er ham, du sjel, du må ene, ene lite på! Kommer du til Jesus vil han slettes ikke støte deg fra seg. Du er alltid velkommen til Jesus. En slik venn, som tar imot oss tross våre feil og nederlag, fortjener all den ære og pris vi kan gi!

Jesus, takk at alle steder Får jeg være deg så nær,

Du har milde ord som gleder, Sterke ord som frelser her.

Bort all synd og sorg og savn! Se, jeg er i Jesu favn!

Det er ære her å ligge, Det er rikdom her å tigge!

Takk og lov for det!

Jes 58:15

"For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende."

Her, i dette verset, har vi et vitnesbyrd Herren forkynner for menneskene. Da er det grunn til å lytte! Det er Den Høye, Den Opphøyde, alle tings opphav, begynnelsen og enden, som taler til menneskene. Tidligere i kapitlet har Jesaja vitnet for de ugudelige hvordan Herren skal dømme deres tanker og gjerninger på den ytterste dag. Vers 13: "Når du skriker, så la din gudeflokk redde deg!" Dette er de som vraker Guds evige frelsesråd, den frelse som var forutbestemt fra fordums dager. Disse menneskene er sterke i seg selv, livsnytere, egosentriske, storskrytere, overmodige. De gir ikke tapt, men finner ny livskraft for sin hånd, se vers 10.

Over disse venter en fryktelig dom, som for alltid, for alltid, skal gnage seg sagte, men sikkert inn i deres smertelige bevissthet. Vers 21: "Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud." I bunn og grunn gjelder denne dom alle mennesker, for vi vet at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud." Rom.3:10-11. Ser vi på oss selv, må vi vedkjenne, om vi har det rette sinn, at synden har trengt gjennom og tatt oss til fange. Vi er ikke lenger det vi var ment som, for synden ødela det gudsbilde Adam og Eva kunne speile seg i. Nå er vi i kjødet trelldommens barn, og loven vil på den siste dag dømme oss alle; skyldig!

Om du virkelig tar dette inn over deg, vil du oppleve en maktesløshet, og vil med Paulus kanskje tilslutt rope i smerte: "Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!" Så merk deg da fortsettelsen, friheten evangeliet gir: "Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!" Det er som en ballong som stikkes hull på, som at vi endelig kan puste lettet ut. Merker du det? Om du er kommet til det punkt der håpet om egen kraft svinner bort, der du ingen utvei finner. Ikke gjør som de ugudelige, de som nekter å falle sammen, men tar seg sammen. Vent ikke til du finner ny kraft for din hånd, kom til Jesus! Da merker vi oss ordene fra Guds egen munn, som vi finner i verset i starten: "I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er sønderknust og nedbøyd i ånden."

Vel er Gud stor, ja, han er allmektig, men for stor kan han ikke være til ikke å kunne bo i våre hjerter. Ofte kan vi likevel tenke det, at Gud ikke vil bo i våre hjerter. Den ene sier: "Jeg blir aldri noe annet ennen slave for synden. Jeg ser det onde, men kan ikke stå imot det. Jeg har forsøkt å tro, be, våke og kjempe, men nei, jeg blir bare verre og verre. Hvordan kan Gud bo i mitt hjerte?" En annen kan si: "Med meg står det mye verre til! Jeg kan verken kjenne, angre eller forskrekkes over syndene mine, eller min tilstand. Jeg går bare der, fullstendig hard og død, kald og likegyldig. Hvordan kan Gud vedkjennes meg?"

Kjære synder, hør, det er nåde også for deg! Gud forkynner fred! Han bor riktignok i det høye og hellige, men han bor også i deg. Han bor og i de som er sønderknust og nedbøyd i ånden. Og hvorfor bor han der? Jo, for å "gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende." Rosenius skriver: "Kristus er alt og i alle.* Dette er hemmeligheten både i den kristnes rettferdighet og i hans helliggjørelse, i hans styrke så vel som i det å bli stående i nåden. Det er også hemmeligheten bak den underlige freden vi kan se enkelte mennesker har midt i den største skrøpelighet og prøvelser."

*Kol.3:11

Rosenius skriver om en hemmelighet, en hemmelighet som ofte fra gresk også kan oversettes med mysterium. En hemmelighet er gjerne noe en kan forstå, dersom noen først forteller den til oss. Men et mysterium derimot er noe vi ikke helt forstår rekkevidden av, noe vår tanke ikke helt klarer å fange. Ja sannelig, Guds kjærlighet og nåde er og forblir et stort mysterium! Men det frelser, uavhengig av vår tilstand. 

Du som er trett av et liv uten Gud. Du som har syndet mot alle hans bud.

Du som så langt ut i villmarken ut. Hør: Det er nåde for deg!

Kor: Jesus på Golgata fullbrakte alt! Alt har han sonet og gjelden betalt.

Han tok din plass den gang dødsdommen falt. Derfor er nåde for deg!

De gamle grenser

Teksten under er hentet fra andaktsboken "Hvil dere litt" av Fredrik Wisløff. Andakten kom som et svar for meg i kveld på spørsmål som har reist seg etter noen gode dager på fjellvandringsleir i Sogn. Les de vel, og se om det kan stemme overens med deg og din situasjon. Har verden fått preget deg?

"Flytt ikke gamle grensesteiner som dine fedre har reist."
Ord 22,28

Det er farlig å flytte grenseskjell, selv om det skjer i det skjulte. Det fører alltid ondt med seg og vil til sist felle den som gjør det.
    I åndens verden er det enda farligere. For her gjelder det større verdier; og derfor blir følgene variere og uhyggeligere.
    Det er en grense mellom godt og ondt, rett og urett, ekte og falskt, gudsfrykt og verdslighet, Guds rike og verdens rike, lys og mørke.
    Iblant kan en vel være i tvil om hvor grensen går. Men spør da hvor de gamle satte grensen, så vil du få tydelig svar. Og Herren sier til deg: Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har reist.
    Lever du innenfor dine fedres grensesteiner, lever du trygt. Vær varsom så du ikke, kanskje til og med ubevisst, kommer på den andre siden av grensen. Da vil du en dag til din forskrekkelse finne at du er kommet utenfor Guds rike.

I en tid der vi mer og mer blir påvirket av verden, gjør en slik advarsel seg mer og mer gjeldende. Det er farlig å flytte grensene og slippe verden inn!
    Det er så mange som tror at vi vinner nye ved å verdsliggjøre menigheten. Dette tror jeg er en villfarelse. Vi er ikke av denne verden, men fremmede! Da er det naturlig at vi også er annerledes. Som også Paulus formaner så inntrengende: "Skikk dere ikke lik denne verden!" Rom 12,2.
    Former og liturgiske normer skal på ingen måte hindre nye i å få komme som de er. Men å komme blant de hellige skal heller ikke være det samme som å komme på et hvilket som helst annet stevne. Der de hellige samles, er Gud midt iblant! Guds Ord preger menigheten. Blant de hellige hører verden og dens prinsipper og idealer ikke til. Det er saken, og det perspektivet må vi aldri miste i en ellers turbulent og vanskelig tid som kristen.

Guds kjærlighet

Det er en sak jeg har gått og tenkt mye på i det siste, noe jeg har fra en andakt av H. E. Nissen. I boken "Ett er nødvendig" har han tatt for seg teksten fra Jes.43:4, der disse ord blir sagt til profeten: 

"Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg..." Dette gjelder meg, dette gjelder også deg! Vi har så lett for å tro at Gud bare elsker når vi elsker, eller at Gud er trofast bare når vi er trofast. Vår tanke setter Gud på sidelinjen når vi innbiller oss at han elsker bare når kristendommen går på skinner. Tenk når alt omkring oss raser sammen, hvem skal vi da søke trøst hos? Slik bedrar vi oss selv, og gjør Guds kjærlighet til noe vi har fortjent. Denne villfarelsen må vi be Gud vise oss før den virkelig får rom i oss! For Bibelen gir løfter om noe helt annet.

"Det er hans kjærlighet som gir deg verdi." Tenk over dette. Dette sitatet fra samme andakt er så ufattelig godt og viktig! Frelsen ligger ikke i vår kjærlighet eller i vår trofasthet, men ene og alene på Gud. Her er det grunn nok til å gi syndere som deg og meg en ufattelig og uvisnelig verdi. I Guds kjærlighet er vi alt, og samtidig, uten hans kjærlighet er vi intet. Derfor henger vårt liv, vår frelse alene i denne vår Guds kjærlighet og trofasthet.

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere." Rom.5:8

"Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv." 2.Tim.2:13

Hør du som gråter over ditt liv: trøstet av Jesus kan du få bli!

Han sonet synden, holdt vært et bud, han går imellom deg og din Gud!

Så stiller jeg samme spørsmål som Hans Erik Nissen også stiller: Hvordan kan du vite at du er dyrebar i Guds øyne? Svaret finner vi i Bibelen, mange plasser, og dette er et av dem:

"Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner." Joh.15:13

Så sant, så enkelt! Tenk om vi bare kunne bygge på dette ene enkle budskap! Ikke legge noe til, ikke trekke noe fra, men stole alene på hele kristendommens sentrum; syndenes forlatelse. Det kommer ikke lengre an på deg, for du og ditt er verdiløst uten Guds kjærlighet. Takk og lov for at han elsker! Hør mine venner! Det er til deg han lover dette. I Jesu kjærlighet er du trygg.

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg."Gal.2:20

Avslutter med en god sang:

Min Frelser, du som legedommen eier

For hvert et sår jeg fikk på kampens dag,

Kan jeg ei komme til deg med min seier,

Så kan jeg komme med mitt nederlag.

Og kan jeg ei med lovsang i mitt hjerte

Med takkesalmer deg i møte gå,

Så kan jeg komme med min nød og smerte,

Og med en ydmyk bønn for tronen stå.

Kan jeg ei se deg åpent inn i øyet

Og glede meg i all din kjærlighet,

Så kan jeg dog mitt hode for deg bøye

Og slå mitt blikk i anger for deg ned.

Kan jeg ei med den sterke troens hele

Og fulle glede ile til din favn,

Så kan jeg stille for din trone knele

Og under tårer kalle på ditt navn.

Tanker fra Lyngmo

Jeg har i foregående uke vært så privilegert å få delta på Lyngmo Bibelcamp i det innerste av Sogn, 15 min kjøring fra Sogndal. I ei uke har jeg sammen med gode brødre og søstre fått ny næring for sjel og legeme, der Guds ord har fått virke på en spesiell måte. Jeg tenkte derfor bare å dele to korte trekk her som ble gode for meg under oppholdet.

Det er spesielt et bibelvers som jeg virkelig har fått se klart og godt, et vers vi finner i Jobs bok, midt i hans kamp og lidelse. Særlig med tanke på de prøvelser Job måtte gjennom, er dette er trøstevers som særlig ble godt for meg.

"Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak." Job 16:19

Dette verset vitner om Jesus. I himmelen har vi en talsmann, en som taler vår sak, en som alltid har oss for øye. Vi er tegnet i Jesu hender, og hans naglemerker vitner om dette. I oss selv kan vi ikke møte Gud, men gjennom Jesus kan vi, ved hans liv og gjerning, møte opp på dommens dag med et frimodig hjerte! Og dette gjelder også nå. Også nå, akkurat i denne stund, taler Jesus vår sak for Gud. Dette gjelder så vel i onde som i gode dager. Det beror ikke på om du er en vellykket kristen, og heller ikke på om du er en aldri så stor synder. Kommer du til Jesus, vil han også nå, slik du er, tale din sak for Gud!

Dette er utelukkende Guds vilje! Dette var hans store plan for mennesket, selv før verdens grunnvoll ble lagt. Dette vitner hele Bibelen om, en utvelgelse til frelse for alle som tar imot Jesus som herre og Gud. Les Ef.1:4-6 som særlig bevitner dette. Dette er ment som en stor trøstegrunn for alle! Så fremt vi blir i Jesus har vi ingen grunn til å frykte Gud. Da gjelder Jesu gjerning og liv, ikke vår, og vi blir på jord et Guds eiendomsfolk, hellige og ulastelige og ustraffelige, vel skikket til å innta Guds rike! Dette forstår vi ikke og føler vi ikke. Kjødet er dødt, men likevel står synden så klart for oss. Samtidig er det ikke det vår frelse grunner på, men alene på Jesus!

Dette vitnet også ei søster på Lyngmo om, og hun brukte et bilde som illustrerte dette godt. Når vi er i Jesus, er vi som den minste delen av de russiske dukkene, den som er innerst, mens Jesus er den som er ytterst. Alt utenfor oss, både Satans angrep og verdens bedrag, må gjennomtrenge Jesus før de når oss. Bibelen vitner om Satans glødende piler, men den vitner også om troens skjold hvor vi ligger gjemt bak. På samme måte vil alt det stygge i våre liv være skjult i Jesus i møte med Gud. Da er det Jesu verk som gjelder, ikke vårt! Av denne ene grunn er vi skikket for en gang å møtes hjemme hos Gud.

Godt å tenke på!

Når hatet får slå rot

Det har i den senere tid vært rettet stort fokus mot det som har foregått i sal 250, der Anders Behring Breivik har hatt sitt rettsoppgjør i forbindelse med 22.juli-hendelsen. Mye har vært framme, der spørsmålet om tilregnelighet/utilregnelighet bla. har vært mye diskutert. Det er ikke dette jeg her skal kommentere, det får media ta seg av, men heller noe som kan berøre enda vanskelige ting enn selve rettsoppgjøret. Dette handler i bunn og grunn om tilgivelse.

Med fare for å vekke sinne og følelser, vil jeg helt kort kommentere noe som etter min mening feilaktig dyrkes og næres, spesielt i media. I bunn og grunn gjelder dette hatet mot Breivik, den uforsonlige holdningen som etter hvert har fått slå rot, ikke bare hos ofre, men også til den allmenne lekmann. Hva dette fører til, og hva dette har å si for Norge, er det ingen som vet. Det er kanskje nå grunn til å spørre noe retorisk: Hva skjer i et samfunn der hatet får slå rot?

Jeg vil nå i begynnelsen bemerke at det i et slikt tilfelle er lov til å bli sint, ja, kanskje vred er en bedre betegnelse. En skal reagere på det som er ondt. Hatet mot urettferdighet og det onde bør og skal alltid ha en plass i våre liv, det vitner Bibelen også om. "Bli vred, men synd ikke", sier apostelen, og Jesus selv kunne vise både vrede og harme over urett som skjedde. Vi skal forsake Djevelen og alt hans vesen, samt den urett som skjer blant oss i verden. Likevel, vi skal være varsomme med å dyrke hatet. Jeg tror ikke Bibelen legitimerer for dette, uansett handling!

I en pressekonferanse nå nylig, like etter at rettsaken var avsluttet, hadde forsvarer Lippestad et klokt og godt svar på et spørsmål om forsvarers eget forhold til Breivik. "Akkurat som politiet, rettsvesenet og aktorer har jeg behandlet Anders Behring Breivik profesjonelt og som et hvilket som helst annet menneske." (fritt referert). Poenget mitt er dette: Den handlingen Breivik gjorde, var forferdelig, og jeg forstår svært godt når det er vanskelig for ofrene å tilgi denne massemorderen. Samtidig tror jeg det er galt å ikke søke tilgivelse og forsoning!

Bibelen gir klare anmodninger til mennesket om å tilgi. Jesus sier: "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til." Matt.5:38-39. Dette er Jesu sinnelag mot alle mennesker, gode som onde! Ikke nok med det, men Jesus kjenner det innerste i alle, og vet hvilke tanker vi har for hverandre. Likevel viste Jesus slik kjærlighet for deg og meg, at han var villig til å gi sitt liv for oss! Bibelen sier: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner." Jesus døde for meg, Jesus døde for deg. Han døde for alle mennesker, også Breivik!

I Bibelen står det klart og tydelig at det ikke er noen forskjell på mennesket, for "alle har syndet og står uten ære for Gud." Rom.3:23. I oss selv er vi alle en Breivik! Ja, verre enn som så, for vi kjenner ikke menneskets innerste tanker. Det er det bare Gud som gjør! Mange sier at mennesket er godt på bunnen, men dette lærer ikke Bibelen. Den sier tvert imot at vel kan mennesket være godt ytre sett, da normer og verdier holder oss i "bås", men "i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt." Rom.7:18. Vi er syndere alle sammen, uten unntak!

Tross denne bakgrunn, med egoistiske tanker, synd og elendighet, elsket Gud oss, og han formaner også alle til å vise samme hjertelag. Apostelen Paulus skriver: "Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke!" Rom.12:14. Jeg sier på ingen måte at dette er lett, for vi er alle syndige mennesker, men vi burde ha dette som mål og siktepunkt. Da vinner kjærligheten terreng! Ondskap avler ondskap, og for å overvinne det onde er vi nødt til å vise kjærlighet! "La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." Rom.12:21. Vi siterer til slutt proklameringen som lydde landet rundt like etter 22.juli:

"Når en mann kan vise så mye hat, skal vi desto mer vise enda større kjærlighet!"

Den vakre perla

(Redigert innlegg fra tidligere blogg)


Matt.13, 45-46

"Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den."

Det finnes flere måter å tolke denne lignelsen på. Som mange andre lignelser i Bibelen kan den ha flere betydninger, og i dette tilfellet er begge bibelske. Kjøpmannen kan være oss på leting etter en perle, som er et bilde på himmelen. Vi kan ofre mye for å være Jesu disipler, ja, enkelte også sitt eget liv. Prøvelser og lidelser er noe Bibelen forteller mye om. Jesus selv er et svært godt eksempel på dette. Samtidig kan denne liknelsen også forstås ut fra at kjøpmannen er Jesus og vi perla han ville kjøpe. Det er den siste forståelsen jeg nå har tenkt å skrive noen ord om.

Jesus var villig til å ofre alt, ja til og med seg selv for å kunne gjenopprette vårt barnekår hos Gud. Uten dette offer hadde vi vært fortapt i møte med Gud. Jesu stedfortredende rolle gav oss livet og håpet tilbake. Lignelsen med perla kan bli enda rikere når vi kan se den i lys av den biokjemiske prosessen som skal til for å danne ei perle. Og som vi vet starter det hele i muslingen:

"Perlen er en kalkdannelse som foregår i de fleste muslinger, og som består av det samme materiale som skallet. En ekte perle, naturperlen, oppstår ved at et sandkorn eller et fremmedlegeme kommer inn i en musling. Muslingen utskiller da en såkalt perlesubstans for å innkapsle irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen. For at perlen skal få en brukbar størrelse, må den ligge lenge i muslingen. Naturperler av en viss størrelse er derfor meget sjeldne - og kostbare." (Wikipedia.no)

Er ikke dette bildet talende? Jeg tror ikke det var for ingenting Jesus nevnte denne sammenlikningen. Den skitten og lorten perla består av, er synden vår. Daglig kommer det urenheter inn i våre liv og kleber seg sammen til en eneste stor syndeklump. Gang på gang lider vi nederlag, og skylden ovenfor Gud tårner seg opp og stopper aldri. Vi er gjennomtrengt av synd, et vredens barn, uten håp for evigheten.

Evig godt å vite da at Jesus har kunngjort sin frelse! For all den skitten vi har samlet i livet, blir i Jesus til den vakreste perle. Ikke så at synden blir vakker, men synderen! Det som så mørkt og trist ut, blir i Jesus forvandlet til den største rikdom. Og holder du denne perla mot lyset, altså lar Jesus skinne gjennom oss, stråler vi med en enda større glans!


Godt og talende er det også at muslingen gir sitt liv for å skape denne perla. Når perla vokser, vil irritasjonen tilslutt bli så stor at muslingen mister livet. Vi var til stor irritasjon, et vredens barn, men hans kjærlighet overvant utroskapen vi viste han! "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." 1.Joh.4:10. Han, kjøpmannen, gav sitt eget liv for å redde perla si, for å redde bruden han elsket! Det viser verdien perla hadde. Den taksten har Jesus bestemt selv. Så høyt elsket han deg!

Så var det også en liten ting i Apg.7 jeg tenkte å nevne, men før det vil jeg sitere noe vi finner i Kol.3, 1: "Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd." Dette handler om Kristi innsettelse i himmelen. Jesus ble innsatt i den tjeneste han hadde her på jord. Nå er han også innsatt i himmelen ved Guds høyre hånd, i en herlighet og glede vår tanke ikke kan fange. Men se nå hva Skriften sier når Stefanus sto framfor Det høye råd like før sin død:


"Men han (Stefanus) var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!" Apg.7, 55-56 

Det er noe veldig fint ved dette! Stefanus så Jesus stå ved Guds høyre hånd, han satt ikke lengre som vi leste i kol 3. Jesus ville ta imot Stefanus med åpne armer, komme han i møte og gi ham seierskronen. Og ikke nok med det, for om vi tenker litt over dette, så er det nettopp slik en vielse her på jord foregår. Bruden kommer inn gjennom dørene, hvit og ren, alle øyne rettes mot henne, og brudgommen reiser seg for å ta imot henne. Stefanus var straks hjemme, hjemme til bryllup i himmelen. Like etter ble han steinet av folkemengden. Likevel vet jeg at smertene han kjente ikke var for noe å regne mot den herlighet som ventet han der hjemme. Tenk, han så Jesus i all hans herlighet, sikkert med en åpen favn, der de for alltid skulle få være sammen. Jesus hadde fått hjem sin brud, perlen var vunnet. Der skal også vi få komme, for det var en åpen dør Stefanus så. Den er åpen i dag, i dag er det frelse å få! Kom og kjenn at Herren er god!