I dette innlegget vil jeg ta som utgangspunkt en sang vi finner i Sangboken. Det er en sang jeg ofte kommer tilbake til og som jeg har fått mye hjelp fra selv. Det første verset begynner slik:
Vær frimodig, redde hjerte, Dristig, du forsagte sinn!
Skynd deg nå med all din smerte Like til din Jesus inn!
Ja, jeg løper like til, La dem spotte, hvem som vil!
Slikt jeg ei kan se og høre, Når jeg har med Gud å gjøre.
I denne verden er det mye en kristen kan engstes for. Bibelen vitner om Satan som både den listige slange, som forfører menneskene til å synde, men også som en brølende løve, som skremmer oss vekk fra hvilen hos Jesus. Vårt kjød, det syndige mennesket, spiller heller ikke på lag med de kristne. Den dårer oss til å tro løgnen framfor sannheten, og gang på gang må vi erfare hvordan kjødet igjen snakket så varmt og uskyldig om synden, som i virkeligheten bare var tomhet.
I denne ulykkelige situasjonen er det likevel et botemiddel vi alle kan benytte oss av, - vi kan løpe til Jesus! Med frimodighet kan vi vende blikket vårt fra alt det vonde her i verden, til en favn som alltid er åpen for oss. Midt i motgangen, der verden spotter og ler av oss, er Jesus den store trøster. Han er trøstens Gud som Romerbrevet vitner om. Løsningen på alle floker i livet er å komme til ham!
Jeg vil ikke tigge lenger Der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger, Si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød, Var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville Hjertets dype lengsel stille.
I Luk 15 leser vi om den bortkomne sønn som forlot alt, sin far, sin jord og familie, for å leve livet i synd og lyst i verden. Slik er det også mange i dag som lever et skamløst liv i hor, drikk og synd. Det har ofte slått meg om dette blir gjort for å dempe den motgang man møter i livet. De har ingen Gud å komme til, og tyr da til slike midler for å mildne sårheten for en liten stund. I alkoholens lykkerus glemmer man for en liten stund den tomheten det er å leve uten en Far som hjelper i livets vanskelige stunder.
Men Bibelen er klar på hva dette gir i lengden. I vers 16 står det så klart: "Han (den bortkomne sønnen) ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav han noe." Så lenge det går framover i livet, kan nok verden virke lokkende på hvem som helst, men i de store, vanskelige tidene ser en virkelig hva som egentlig ligger bak. Verden gir oss ingenting. Alt er tomhet, som også Predikanten er inne på. Ingen kunne, ingen ville hjertes dype lengsel stille. Sangeren får sagt det! Slik er det dessverre for mange redde sjeler i dag. I deres liv finnes det ikke noe håp å strekke seg etter.
Jesus, Jesus, han alene, Han er den som kan og vil!
Hva så andre enn vil mene, Ham jeg trenger meg hen til.
Det er ham, min sjel, du må Ene, ene lite på!
Ham jeg også fast vil holde Inntil hendene er kolde!
Her er løsningen på møtet med denne verdens bedrag! Jesus, Jesus, han alene! Det er ham, du sjel, du må ene, ene lite på! Kommer du til Jesus vil han slettes ikke støte deg fra seg. Du er alltid velkommen til Jesus. En slik venn, som tar imot oss tross våre feil og nederlag, fortjener all den ære og pris vi kan gi!
Jesus, takk at alle steder Får jeg være deg så nær,
Du har milde ord som gleder, Sterke ord som frelser her.
Bort all synd og sorg og savn! Se, jeg er i Jesu favn!
Det er ære her å ligge, Det er rikdom her å tigge!
Takk og lov for det!
